Kreft

Desember 2003 fikk min mormor lungekreft, jeg var bare 11 år og forsto ikke mye av kreft den gang. Jeg fikk vite at det var pga røyken. Mormor ble dårligere og dårligere, kvelden hun døde var jeg og mamma sammen med henne, hun var allerede hjernedød da. Jeg tror både jeg og mamma bare la det litt til side og ikke forsto det helt - det at pupillene ikke ble mindre i lyset er et ganske klart tegn på at det går gale veien, men det skjønte ikke vi. Vi var såklart i en sårbar fase og jeg ville ikke tro at min bestemor som hadde vært dær å tatt vare på meg i mange år skulle gå i fra meg. Og at mamma mistet sin egen mor - som såklart ikke er noe godt å verken tenke eller oppleve, jeg vil ikke tenke på å miste mamma. Mormor fortalte meg at alt skulle bli bra, og at hun skulle bli frisk igjen, derfor ville jeg ikke tro på mamma da hun fortalte meg at mor skulle dø. Mor ville selvfølgelig skåne oss for at hun ikke hadde lenge igjen, for det fortalte hun oss aldri.

Kvelden hun døde var som sagt jeg og mamma der. Jeg kan huske at jeg hadde en følelse på at vi burde være der litt til - jeg følte ikke på den måten at hun kom til å dø den kvelden. Vi dro en time før hun døde - etter en stund begynte jeg å tenke at hun på en måte "ventet" med å dø til vi hadde dratt. For det var mye hun ikke ville at vi skulle vite og se, noe jeg skulle ønsket hun endre på. Vi alle sammen hadde jo kommet til å "utnyttet" den siste tiden mye bedre da. Jeg er glad jeg ble med mamma opp den kvelden, for vanligvis så ville jeg ikke dra opp dit - for mor var ikke seg selv, hun så ikke ut som min bestemor. Jeg ville heller bruke tiden på å gjøre det vonde bedre med å være sammen med venner, noe som funket i stor grad. Og jeg vil spesielt takke Jeanett og Caroline som støttet meg gjennom alt med mormor.

Da mamma fortalte meg den morgen at mormor var død så ble jeg sint - jeg trodde ikke på henne. Mormor hadde jo sagt til meg at hun skulle bli frisk. Jeg blir enda sint når jeg tenker på hvordan mor valgte å gjøre det - hvordan hun ikke fortalte oss om tilstanden. Hun ba legene om å ikke fortelle oss noe mer enn det hun gjorde. Nå må dere ikke tro at mor på noen måte prøvde å være ondskapsfull mot oss, for det var hun aldri, men det var for å skåne oss mot mer ondt.

Dette er et veldig sårt tema for meg, og jeg har ikke pratet om mormor i det heletatt til noen andre enn mamma som har forstådd meg og prøvd å forklare meg alt som gjeldte mor sin tilstand. Takk mamma, for at du er den du er - jeg kan ikke forestille meg et liv uten deg. Takk.



Når jeg er inne på kreft så vil jeg fortelle at Regine Stokke og hennes tilstand og sykdom har inspirert meg veldig. Jeg ville aldri ha skrevet om mormor om det ikke hadde vært for at de to sidene om Regine lå på kjøkkenbordet. Jeg måtte kjøpe avisen i dag å lese om dette. Jeg og mamma begynte å snakke om Regine, og kom da inn på mor.
Jeg blir utrolig rørt av alt som gjelder Regine, utrolig modig jente som har all grunn til å være stolt av seg selv!! Stå på Regine, jeg håper at du kommer deg gjennom dette - hele Norge heier på deg.

Du kan lese mer om Regine og sykdommen på bloggen hennes, noe jeg oppfordrer alle og gjøre. Jeg har lest mye av bloggen hennes, men ikke alt. Noe ble for sterkt for meg siden temaet preger meg mye når det gjelder mormor! Jeg leser litt og litt hver dag - alt på en gang klarer jeg ikke.

Regines blogg her